Etter 10 år som ansatt i Vindbjart FK, de siste 4.5 årene som Sportslig leder for klubben, så takker jeg (endelig vil sikkert noen si) for meg.

Det har vært en glede og en ære å få være med på å prege utviklingen til VFK i så mange år, og jeg vil prøve å beskrive tiden min i klubben slik jeg husker den.

Høsten 2006 begynte jeg i min lektorjobb på Tangen vgs, etter 11 år som spiller i norsk toppfotball. På Tangen møtte jeg Steinar Skeie, som i løpet av de neste  årene skulle bli en av mine nærmeste venner. Han hadde ledet klubben fra bunnen av 3. divisjon til opprykk i løpet av ett år, og var svært motivert for å skape store ting i barndomsklubben sin. Det var Steinar som først gjorde meg oppmerksom på VFK, og da daværende styreformann Nils Sverre Ingebretsen tilbød meg en deltidsstilling i klubben som toppspillerutvikler, så bestemte jeg meg for å takke ja. Jeg minnes enda ordene til Steinar når han ville beskrive mulighetene og potensialet til klubben. De lød omtrent slik:

I VFK har ikke ting forandret seg stort siden jeg var aldersbestemt spiller. Klubben er som en stor eng, der nysnøen akkurat har lagt seg. Det finnes knapt et spor, så her kan vi virkelig sette spor etter oss. Potensialet er ubegrenset!

Mine tre første år i VFK var sterkt preget av den enorme omveltningsprosessen vi ønsket å sette i gang. Klubben, eller rettere sagt menneskene i klubben, spriket i alle retninger. Det var svært krevende å få folk til å dra i den samme enden av tauet. Dette var en turbulent periode i klubbens historie, og det var en tøff prosess å være en del av. I løpet av disse tre årene ble mennesker, som hadde kjent hverandre i flere tiår, uvenner for livet. Det var trist å observere at ting kunne få så drastiske utfall, men samtidig beskrivende i forhold til hvor sterke følelser det var i og rundt klubben.

Sandra og NilsA-lagstrener Steinar Skeie og styreformann Nils Sverre Ingebretsen, to meget kompetente men lokale gutter, fikk til tider virkelig kjørt seg. Det er ikke lett å bli Messias i egen by, og i perioder føltes det nesten som de to var fritt vilt. Spesielt synes jeg Nils Sverre, mannen med de store visjonene, fikk mye ufortjent kritikk. For undertegnede, som kom utenfra, var det følelsesmessig lettere å distansere seg. Samtidig lot jeg meg imponere av de to karene, som sto fjellstøtt på den retningen vi hadde bestemt oss for å gå i. Det fantes også mange andre solide støttespillere internt.

Det er alltid farlig å nevne enkeltpersoner, men folk som f.eks. Øyvind Svendsen, Harald Hansen, Vidar Ulstein, Leif Sørensen og Tor Ivar Ruud var viktige og lojale lagspillere å ha med seg i prosessen.

Julen 2008 hadde undertegnede en hyggelig lunsj på Herlig Land sammen med styreformann Nils Sverre Ingebretsen. I løpet av de drøyt to timene vi spiste og pratet ble idèen om å starte en idrettsfritidsordning (IFO) på Moseidmoen født. I mars 2009 var idrettsfritidsordningen i drift. Da hadde vi to ansatte og 16 barn. De første tre årene gikk VFK`s IFO samlet sett ca en halv million i underskudd. Ikke akkurat lukrativ buisness for klubben, men vi nektet å gi opp. Idèen var altfor god til å kaste på båten. På det tidspunktet fant vi den perfekte daglige leder i Daniel Aase, og Nils Sverre gjorde sammen med Daniel en formiddabel jobb for å få ting til å flyte. I dag har vi over 100 barn tilknyttet IFO, det er 10-11 ansatte, og omsetningen er på nærmere 2 millioner kroner. De tre siste årene har i tillegg IFO gått med overskudd, og vi er utrolig glade for at vi ikke ga opp etter tre år.

Jeg har i senere tid snakket med Nils Sverre om oppstartsårene og utviklingen til IFO. Jeg tror at vi begge er stolte over både IFO-idèen, det faktum at vi nektet å gi opp når det gikk dårlig, og ikke minst det produktet VFK`s IFO har vist seg å bli. I dag er VFK`s IFO kanskje den viktigste enkeltfaktoren vi har i arbeidet med å knytte senior- og junioravdelingen i klubben sammen. Dagens VFK-gutter har ikke Espen Børufsen og Håkon Oppdal som sine helter. Der er det Daniel Aase, Preben Skeie, Børge Engesland og de andre a-lagsguttene som jobber på IFO som ruler. Dette har ført til mye tettere bånd mellom a-laget og breddedelen i VFK, noe som har vært enormt viktig for miljøet og samholdet i klubben som helhet.

ifo-hallI forbindelse med IFO-driften fikk VFK overbevist Vennesla kommune om at det var gull å sette opp en kunstgresshall, som IFO-barna kunne bruke i vinterhalvåret. Undertegnede skrev søknaden til IFO-hallen, og var sammen med Svein Erik Slåen og Thomas Schie VFK`s representanter på de første møtene med kommunen. Jeg minnes at i vanlig kommunal ånd, så var mottakelsen av idèen litt vag, ullen og vanskelig å tolke. Jeg husker at jeg i søknaden hadde estimert et besøkstall på ca 20.000 mennesker i IFO-hallen i løpet av et år. Omtrent det samme som Vennesla kommune hadde estimert at besøkstallene i den planlagte svømmehallen kom til å bli. Svømmehallen lå inne i kommunebudsjettet med 130(!) millioner.

Jeg minnes at jeg spurte hver enkelt av saksbehandlerne, samt oppvekstsjefen i kommunen, om de personlig syntes at kommunen fikk mye ut av de 2,5 millionene vi foreslo at de skulle bruke på IFO-hall. Etter litt frem og tilbake, med mange velvalgte og nøye vektede ord fra kommunens representanter, så kom vi vel frem til at samtlige på møtet sannsynligvis syntes at dette var ganske godt anvendte penger. Da var det naturlig å stille det neste spørsmålet, nemlig om det var mulig for kommunen å komme utenom å bygge ny IFO-hall. Svaret på dette var tydeligvis nei, for noen måneder senere anbefalte rådmannen politikerne å bygge ny hall på Moseidmoen. Dette ble også senere vedtatt, til stor glede for både store og små VFK`ere. I 2016 ble hallen åpnet med snorklipping og stor ståhei, og i årene fremover kommer den til å fostre mange gode krydderspillere, og ikke minst bli godt brukt av haugevis av glade barn.

Når vi i årene rundt 2007-2008 kikket oss i speilet, så måtte vi gjøre flere erkjennelser. Den viktigste sportslige erkjennelsen var at VFK ikke utviklet toppspillere. Det var mange år siden sist klubben hadde hatt en aldersbestemt landslagsspiller på guttesiden. Gunnar Loland var den siste VFK-spilleren som hadde spilt med flagget på brystet, og det begynte å bli lovlig lenge siden. VFK hadde heller aldri produsert en Eliteseriespiller. ALDRI. Det var egentlig et ganske viktig faktum å prate høyt om. I ei bygd på 14-15.000 mennesker, så hadde det ikke kommet en eneste spiller som hadde gått veien i VFK-systemet til Eliteserien. Det var statistisk sett ganske betenkelig. Vi hadde ikke en gang ved slump klart å utvikle en eneste Eliteseriespiller i bygda. Til og med de minste og mest unseelige flekkene på norgeskartet hadde da klart å produsere en toppspiller eller to. For eksempel så hadde Vardø, en bitte liten «by» i svarteste finnmark med drøyt 5000 innbyggere, produsert både landslagsspillere og utenlandsproffer (Rushfeldt og Gamst Pedersen). Et annet eksempel var Ringvassøya, en øy langt ute i havgapet med drøyt 1000 innbyggere, som hadde klart å produsere to Eliteseriespillere i løpet av de siste årene. Sannsynligvis var det ganske enestående av en såpass stor bygd som Vennesla tross alt var, og ikke ha produsert en eneste toppspiller i fotball gjennom tidene.

Vi konkluderte med at dette garantert ikke var tilfeldig, og at det sannsynligvis måtte handle om kulturen i bygda og klubben. Var det treningskulturen det var noe i veien med? Utvilsomt! Vi trente for lite, for dårlig, og for useriøst. De som nådde opp trente mer og bedre enn oss. Denne forskjellen måtte vi utlikne. Var det janteloven som sto for sterkt i klubben? Sannsynligvis. Vi var ihvertfall enige om at det var klin umulig å produsere toppspillere i verdens største idrett, uten at spillerne fikk lov til å tro at de var noe, og ikke minst at de kunne bli noe. Uten selvtillit og tro på at vi kunne lykkes, så var vi sjanseløse. Dette måtte vi gjøre noe med. Vi måtte bygge en ny kultur.

steinar_skeieTil tross for kraftig motstand fra mange, både internt og eksternt, så endret VFK`s kurs seg sakte men sikkert. Klubbens spillestil gikk nærmest fra det ene ytterpunktet til det andre. VFK, som tidligere hadde vært kjent for lange, høye baller og en krigersk innsats, ble nå omtalt som et fintspillende og ballbesittende lag. I forlengelsen av dette dukket populistiske begreper som klareringsforbud, risikofotball, «Sørlandets Barcelona» og krydderfotball opp. VFK-postulater som «det er lov å feile, men ikke å feige» vokste frem, som beskrivende eksempler på klubbens måte å tenke på. Sportslig førte dette til bedre resultater enn noensinne på a-lagssiden. Klubben gikk fra å være et bunnlag i 3.divisjon til å bli et stabilt topplag i 2.divisjon. Kulturmessig førte denne utviklingen til en stadig økende stolthet av å være VFK`er, både blant ledere, trenere, spillere og andre klubbmedlemmer. Slagordet og heiaropet «Det e MI – som E – VFK!!!» ble en del av klubbkulturen.

Etter flere år med hard jobbing og til dels mye motvind, så begynte etterhvert VFK å eksportere spillere til toppfotballen. I starten virket det for utenforstående ganske tilfeldig, men etterhvert ble det en årlig tradisjon at vi sendte vår beste spiller videre til Eliteserien. De fleste som dro hadde kommet til oss fra andre klubber, som unge, uferdige spillere. VFK var en god plass å utvikle seg videre, og flere av spillerne som kom til oss var kun i klubben i 1-3 år før de ble solgt videre til Eliteserien (f.eks. Simon Larsen, Terje Reinertsen og Thomas Zernichow). Andre jobbet tålmodig i flere år, før de til slutt var gode nok for Eliteserien (f.eks. Daniel Aase og Henrik Robstad). I tillegg hadde vi plutselig flere aldersbestemte landslagsspillere i klubben, og i 2014 solgte vi vår første egenproduserte spiller til Eliteserien.

Jon HodnemyrJon Hodnemyr brøt en viktig barriere når han som 18-åring ble solgt til eliteserieklubben IK Start. Kanskje forlot Jon oss litt for tidlig, men overgangen var utrolig viktig for VFK som klubb. Jon viste gjennom eksempelets makt at det var mulig for unge venneslagutter og utvikle seg til toppfotballspillere i VFK. Han ble den bjellesauen som vi hadde ventet på. Jon var et produkt av gode gener, bra treningsveiledning i unge år, høy motivasjon og et etterhvert svært utviklende læringsmiljø på VFK`s a-lag.

Når jeg tok jobben som Sportslig Leder i 2012, så hadde jeg en ambisjon om å skape Sørlandets mest veldrevne klubb på sport. Jeg hadde veldig tydelige idèer om hvordan jeg ville at strukturene i klubben skulle være, og hvordan trenere og spillere skulle utvikles. Jeg var helt sikker på at vi i løpet av noen år ville komme til å skape eliteseriespillere på samlebånd. Parallelt med dette skulle VFK gi et trygt og godt tilbud til alle små og store mennesker som ønsket å sparke til en ball med foten. Èn ting har jeg lært i løpet av årene som SL, og det er at ting tar tid. Den første generasjonen av unge VFK-spillere som har fulgt hele IFO-løpet fra 1.klasse er fortsatt kun 12 år. Vi har jobbet hardt i 5 år med denne gjengen, og fortsatt er det sannsynligvis 5-6 år før de beste av disse gutta spiller på a-laget til VFK. Eller for å si det generelt. Den spillerutviklingsjobben vi påbegynte for 5 år siden ser vi først resultatene av på a-lagsnivå om 5 år.

G2006: Patrick blir feltForhåpentligvis vil det om 5-6 år være betydelig flere egenproduserte VFK-gutter i a-stallen vår enn det som er tilfelle i dag. I skrivende stund er kun 4 av 23 spillere i Steinars a-stall egenproduserte. Et naturlig mål bør være at minst 50 % av en VFK a-stall i 1. eller 2. divisjon skal bestå av egenproduserte spillere. Etter min mening er det ikke realistisk at det skjer før tidligst i 2022. VFK har noen svært gode generasjoner på gang, med unge spillere av en kvalitet som jeg ikke har sett i VFK tidligere.

Personlig synes jeg kullene G04, G05 og G06 ser ekstremt lovende ut. Her er både bredden og kvaliteten formiddabel, og jeg er helt overbevisst om at dette er tre årskull som vil bli ryggraden på fremtidens a-lag. Disse gutta er vant til å trene masse. De har hatt fotball på brødskiva siden de var små (IFO-generasjonen), og har tusenvis av timer med ball bak seg allerede. Disse gutta vet hvordan en sterk treningskultur ser ut. De vet hvor lista må ligge. Dersom klubben tar godt vare på disse gutta, så vil det garantert komme mange spillere herfra som vi kommer til å nyte godt av i årene fremover. Flere av disse spillerne har også potensiale langt utover Moseidmoens grønne gress. Det finnes selvsagt flere gode generasjoner og spillere i VFK, men disse tre kullene blir spesielt nevnt fordi undertegnede nok har mest kunnskap om disse.

Når Nils Sverre satt som styreformann lovet jeg han at dersom VFK sitt a-lag rykket opp til 1.divisjon mens jeg satt som SL, så skulle jeg skrive en bok om klubben. Målet var å fortelle den ærlige historien om hvordan VFK gikk fra å være en helt vanlig sørlandsk breddeklubb, til å bli en av Norges mest veldrevne topp- og breddeklubber. Boka skulle selvsagt inneholde både de gode og de vonde tingene på veien, og forhåpentligvis gi folk innsikt i hvilken enorm arbeids- og dugnadsinnsats som er gjort i VFK de siste årene.

Det er med et aldri så lite vemod jeg nå sender stafettpinnen videre. Boka om VFK får noen andre skrive. Steinar?! Samtidig vil jeg si at jeg har hatt en utrolig fin og lærerik tid som ansatt i klubben. I løpet av mine år som sportslig leder har det vært tilfredstillende å se hvordan klubbens sportslige strukturer har blitt stadig bedre. Det var også svært gledelig å se at det arbeidet vi hadde lagt ned over 9-10 år førte til at VFK i 2015 ble utnevnt til sørlandets første Kvalitetsklubb av Norges Fotballforbund. Det var en stor fjær i hatten for oss, og en anerkjennelse av VFK som en meget veldreven fotballklubb.

G2006: Seb fører ballenI disse dager er en av de siste brikkene for å få en god spillerutviklingsstruktur i ferd med å falle på plass. I 2017 starter VFK opp for fullt med sitt eget fotballakademi. Det kommer til å bli et vanvittig løft for alle unge, ambisiøse fotballspillere i klubben. Mulighetene for å bli toppspiller gjennom VFK-skolen har dermed aldri vært bedre, og nå kan jeg med stor trygghet si at det i stor grad er opp til spillerne selv hvor gode de vil bli. Det er ingen ting i VFK som begrenser mulighetene til å bli toppspiller.

I tillegg er tidenes kvalitativt beste a-lagsstall i ferd med å bli komplett. Til neste år er vi blant de 60 beste klubbene i Norge, og da må vi være konkurransedyktige. Det føler jeg definitivt vi er i ferd med å bli. I tillegg må vi ha en bredde i stallen, med spillere som skal bidra tungt i tidenes beste 4.divisjon. Der skal VFK 2 kjempe mot tidligere konkurrerende klubber som MK, Vigør, Randesund, Lyngdal og Søgne. Per dags dato mangler vi 2-3 viktige brikker for å inneha den bredden og kvaliteten vi trenger for 2017-sesongen, men de er i ferd med å falle på plass. Når det er i boks, så er min jobb i klubben over for denne gang.

Da gjenstår det bare å ønske VFK lykke tilvidere, og å takke for meg! 🙂

Mvh.
Håvard Karlsen
Fluefiskende idrettslektor, barnefotballtrener og avtroppende sportslig leder i Vindbart FK